Neruda, Pablo

Den chilenske dikteren Pablo Neruda (1904–1973) blir betraktet som en av 1900-tallets største poeter. Han var uhyre produktiv og debuterte allerede som 19-åring med diktsamlingen Crepusculario. Knappe to år senere kom en av hans mest populære bøker, Veinte poemas de amor y una canción desesperada (Tyve kjærlighetsdikt og en fortvilet sang).

På sine mange reiser verden rundt, enten som hono­rær konsul eller i ufrivillig eksil, samlet han inntrykk som senere inspirerte til en rekke diktsamlinger. I 1935 kom Residencia en la tierra (Opphold på jorden), en surrealistisk bok med en desillusjonert hold­ning han senere tok avstand fra, og i 1937, etter den spanske borgerkrigen, kom España en el corazón (Spania i hjertet).

Hans mest kjente verk er likevel Canto general (Den store sangen) fra 1950, en stor­slått beskrivelse av det søramerikanske kon­tinen­tets til­blivelse og historie. I 1952 kom de intense kjærlighetsdiktene Los versos del capitán (Kapteinens vers), som også er blitt en bestselger i spanskspråklige land.

I 1950-årene skrev Neruda hele fire samlinger med oder, denne gangen med et uttalt ønske om å nå frem til det han kalte «det alminnelige mennesket». I 1971 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

Ved slutten av livet skrev han en medrivende selvbiografi, Confieso que he vivido (Jeg tilstår at jeg har levet). Den ble avsluttet tre uker før han døde.

Bibliografi