Oversetteren presenterer: Marie Ndiaye (med leseutdrag)

Vi i Solum Bokvennen gir i disse dager ut La divine av den franske forfatteren Marie Ndiaye, en gåtefull fortelling om opphav, skamfølelse og fremmedgjøring, der identitet og tilhørighet er hovedtema. Oversetter Synneve Sundby har skrevet en presentasjon av forfatteren, til de av dere som enda ikke har hatt gleden av å stifte bekjentskap med dette forfatterskapet. Ladivine er den andre av Ndiayes romaner som blir oversatt til norsk, fra tidligere foreligger også Tre sterke kvinner som hun fikk Goncourt-prisen for. God lesning!

Leseutdrag Ladivine:

 
 

more–>

Det jeg ønsker er å skildre den tunge, seige prosaiske materien som hverdagslivet består av, alt det den inneholder av sinne og galskap. Jeg ønsker å forfølge den mest konkrete virkeligheten, samtidig som jeg forsøker å løfte den aldri så lite opp fra vår felles grunn. Gi den en konsistens av noe merkelig, av både angst og vennlighet, slik at volden kommer til syne ved en overdreven forsiktighet, en upassende sinnsro, en lett endring i vanene, en høflighet, en ironi som slår hardt.  Alle lesere bør vokte seg for fredsommelighet i litteraturen, fredsommelighet skjuler ofte vold. 
– Marie Ndiaye, i Les assises internationales du roman 2009, Christian Bourgois, Paris, 2009, s. 21.

 

Marie Ndiaye (f. 1967) er en av de mest interessante forfatterne i Frankrike i dag. Hun står utenfor den samfunnskritiske tradisjonen som i stor grad preger den litteraturen som i de senere årene er oversatt til norsk, men hun er ikke av den grunn mindre opptatt av brutalitet og undertrykkelse. I stedet for å rette søkelyset mot samfunnsstrukturer interesserer hun seg for strukturene på mikroplan, særlig i familien, der makt og begjær også er utslagsgivende faktorer med varige følger. 

 

Marie Ndiaye debuterte som 17åring og har siden skrevet flere skuespill og romaner. I 2001 fikk hun den høythengende Prix Fémina for romanen Rosie Carpe, og i 2009 ble hun tildelt den aller høyeste, Prix Goncourt, for Tre sterke kvinner (Trois femmes puissantes). Hun er den andre kvinnen (etter Marguerite Duras) som mens de ennå lever har fått oppført egne skuespill på Frankrikes stolte hovedscene, Commédie-Française. 

 

Et forfatterskap som stiller store, eksistensielle spørsmål
Ndiaye beskriver kjærlighetens ofte paradoksale virkning, særlig mellom mødre og døtre, mennesker som går taust og anstrengt rundt hverandre, tilsynelatende ute av stand til å uttrykke inderlighet. En verden som på overflaten virker mild og vennlig, men som like under vibrerer av dyp usagt smerte. I mange av tekstene er spørsmålet det rent eksistensielle: Hvordan gjør jeg for å bli den jeg er? Hvordan frigjøre meg fra dem jeg elsker og som kveler meg?  

 

Ndiaye skriver klart, nesten fredelig, men med en stemme som fører leseren inn og ut av personenes sinn, og som også plutselig kan stille seg helt utenfor, som en observatør. Denne bevegelsen tilfører de ekleste gjøremål i hverdagen et uvirkelig drag, nesten overnaturlig, som leseren oppfatter uten helt å legge merke til det. Som om personene kanskje ikke er tilstede i sine egne liv, eller som om de er ofre for noe ubeskrivelig, uroskapende, men som de likevel ikke søker seg vekk fra …

 

Marie Ndiaye på norsk
To av Ndiayes romaner er nå oversatt til norsk. Tre sterke kvinner (2011) er et portrett av tre helt forskjellige, men eksepsjonelle skjebner som bare har det felles at de har en tilknytning til Afrika. At Norah, Fanta og Khady er sterke viser på ingen måte til vellykkethet eller noen form for sosial gjennomslagskraft – den ene av dem lever i ekstrem fattigdom, ender som flyktning og overlever ikke – men til det at de vet hvem de er, at de kjenner sin egen dype menneskelighet og stoler på den. Tre sterke kvinner er en svært vakker tekst, inndelt i tre deler som kan lese hver for seg, men som likevel henger sammen med en tynn, nesten usynlig, men viktig tråd. 

 

Og selv om hun var blitt en høy og slank ung kvinne med fin benbygning, med vakker hud, med et ovalt ansikt med jevne trekk, selv om hun hadde levd sammen med denne mannen i tre år, som aldri hadde hatt annet enn gode ord til henne, og hun selv også hadde greid å  gjøre seg respektert i baren med en ubevisst stolt, tilbakeholden, litt kjølig holdning, som avvæpnet alle flirende eller fleipende hentydninger til fraværet av avkom, så hadde hennes forskremte og forsømte barndom og de fåfengte forsøkene på å bli gravid, som, selv om de hadde holdt henne i en tilstand av intens følelse, nesten fanatisk, likevel vært lite merkbare, men skjebnesvangre slag for hennes hudløse selvtillit blant andre mennesker, og alt dette hadde lært henne å ikke finne det unormalt å bli fornedret.  
(Tre sterke kvinner, s. 217)

 

I Ladivine, som her er et jentenavn, men som ellers kan leses i to ord, la divine, «den gudommelige», møter vi Malinka og hennes aldrende mor som forsøker å holde hverandre ut i et dobbeltspill av kjærlighet og hat, av minner og lengsler, av usagtheter som det er for sent å gjøre noe med. Ladivine er navnet på den eldre moren og på Malinkas egen datter, som moren ikke vet om. Malinkas overlevelsesmetode har gått ut på å dikte seg en historie for å skaffe seg en egen familie med mann og barn, som heller ikke vet om moren. I motsetning til personene i Tre sterke kvinner, er disse menneskene svært usikre på hvem de er, svært usikre på sin menneskelighet – noen ganger er de til og med fristet til å tro at de er i ferd med å bli til dyr. 

 

Hunden strakte sitt store hode med skitten pels mot henne. 
Hun trakk hånden til seg av frykt for utøy. 
Hun lot blikket synke dypt inn i det fredelig sørgende, fredelig bønnfallende blikket, og det medgjørlige dyrets hele menneskelighet, dets ubetingede godhet fylte øynene hennes med tårer, hun lengtet intenst etter å være dette dyret, og skjønte nå at dette ville skje helt naturlig og til riktig tid, ikke som for Clarisse Rivière, fortapt i et usammenhengende, retningsløst liv, prisgitt de frastøtende innfallene til en mann som søkte å hevne en eller annen begredelig barndom.
(Ladivine, s. 196) 

 

Hele Marie Ndiayes forfatterskap preges av dyp kunnskap om våre menneskelige forhold og de strukturene som holder dem i live, uttrykt med de enkleste midler, aldri med psykologiserende effekter, bare båret av skrivemåten selv.

 

Skrevet av oversetter Synneve Sundby

 

 

Leseutdrag Tre sterke kvinner: